Bacheloroppgave 2019 møbel- og romdesign v/ fak.KMD UiB
Hvordan kan et sittemøbel bevare sin relevans til mennesket gjennom hele livets løp?
Nærest har vi menneskekroppen og mellom klærne og arkitekturen finner vi møblene vi har valgt å omgi oss med. Møblene vi har rundt oss spiller en viktig rolle i menneskets liv, men opptar ofte en midlertidig en.
De preges av forbrukersamfunnet, kapitalismen, planlagt foreldelse og en bruk-kast mentalitet.Hvorfor det? Og kan man gjennom design påvirke denne relasjonen?Og hvordan skal et møbel se ut og hvilke funksjoner er essensielle for at det skal klare å bevare sin relevans gjennom hele menneskelivet? Kan et møbel være en følgesvenn gjennom livets løp, og videre til neste generasjon?
I min bacheloroppgave i møbeldesign arbeidet jeg med en gård i Stokke, Vestfold, der jeg omdisponerte låven om til en utvidet generasjonsbolig med fellesskapsboliger for seniorer og en barnehage. Utifra denne konteksten designet jeg «Arthur», et sittemøbel som skal bevare sin relevans til mennesket gjennom hele livets løp. Gjennom å forsterke relasjonen mellom menneske og objekt, samt gjennom design sørge for at objekter tåler tid, bruk og mennesket kan man redusere avfall.
Tekst fra oppgaven:
Omdisponeringen av Kleppan gård fører til et bygg og en situasjon der det oppstår mye naturlig sitting. De eldre har fysiske behov for sitting, man sitter for den gode samtalen, for måltider, kontorarbeid, barna som leker og lærer, menneskene opplever og observerer sittende. Stolen har nær tilknytning til mennesket, mye på grunn av dens antropomorfisme natur og den nære kontakten, og antallet vi besitter. Før den industrielle revolusjonen hadde det gjennomsnittelige mennesket 300 objekter i sitt hjem, og i dag har vi hele 32 000. Det er en ekstrem økning, og her har vi designere et ansvar for denne utviklingen.
I min research jeg lest Peter Opsvik og Galen Cranz. I hennes bok «The Chair» snakket hun om et somatisk perspektiv og autonom sitting. Hun er kritisk til stolen, men en stor tilhenger av perching. En aktiv posisjon, med åpen vinkel i hofteleddet, men også kroppens nøytrale posisjon- det er sånn vi sover, sånn vi flyter i verdensrommet. I posisjonen oppnår kroppen et ekvilibrium, balanse, noe kroppen alltid søker etter. Man oppnår en likevekt i aktive muskler på begge sider av kroppen, og oppnår en autonom form for sitting som ikke belaster kroppen skadelig.
Men så er det som Peter Opsvik sier at den beste posisjonen er alltid den neste. Vi er dynamiske vesener, vi er ment for å bevege oss, vi har ofte muligheten til å stå helst stille, men vi gjør det aldri.Så gjennom dette blir en dynamisk tilnærming naturlig, og ønsket om å lage noen elastisk så det kan bevege seg med mennesket- ikke mot.
Jonathan Chapman snakker om at den eneste grunnen til avfall er en feilet relasjon mellom mennesket og objektet. Om dette skal være et møbel som beholdes gjennom hele livet er det nødt til å oppfordre til en form for relasjon. Jeg tror man kan forsterke relasjonen gjennom en interaksjon. Det blir også viktig å legge til rette for en affeksjonsverdi og en patina- legge til rette for at et tidsperspektiv kan utarte seg i møbelet.
Prototypen Arthur:
Arthur ønsker å være et allment møbel, med en inkluderende karakter. Han ønsker å fungere som en fender i møtet mellom menneske og omgivelse. Arthur peker også mot en mentalitet som handler om å ta vare lokale ressurser og verdier.
Sånn funksjonelt er Arthur en forsiktig gyngestol, for å tilby en liten bevegelse. Han har ulike høyder til setet slik at det kan passe et barn, en lav kvinne, en høy kar, en senior, en barnehageansatt som skal knytte skolisser på 2åringer, barn i lek, barn ved skolebenken.
Som referanseobjekter i designprosessen har jeg sett på håndverktøy som man tar i bruk på gårder, ofte hjemmesnekrede objektet, jeg har sett på formspråket og sammenføyningene der.
Dette er ikke en stedspesifikk stol for Kleppan gård, men den har en lokal forankring, den ønsker å peke på noen lokale verdier om hvordan vi tar i bruk ressursene våre. Formspråket peker på hvordan vi takler og møter omgivelsene våre. Gjennom formspråket ønsker jeg å knytte det til gården, men jeg ønsker også at materialvalget skal peke tilbake på situasjonen. Stokke er godt kjent for sin bøkeskog, det er hjertet av bygda. Bøk er også et tradisjonelt materiale brukt i møbler og i verktøy.Det er stødig og kraftig, med mye vilje i seg. Personlig syns jeg det er vakkert, det gir meg assosiasjoner til barndom, til sløydbenken. Arthur er derfor laget i heltre bøk, med sammenføyninger, sammensatt av meier, stag, ramme og sete.
Setet har en sadelform, utformet i heltre, og har to ulike fronter. Det er godt å gripe og skal tåle bruk. Dimensjonen av rammen er laget slik at det skal være håndgripelige, og relaterer til menneskekroppen. På et mer filosofisk plan har jeg tenkt at ramme står for det vi alle har til felles, det allmenngyldige; menneskekroppen, setet står for det variable, variasjonen i mennesket og i menneskelivet.
Arthur ønsker å eksistere gjennom generasjoner, Arthur ønsker å tåle tid, Arthur ønsker å være robust. Om vellykket kan Arthur være et vitne, en følgesvenn fra barnerommet til pensjonisttilværelsen.